Det siste året har mange skrevet langt, mye og lenge om responsive websider. Ideen om at vi er individer med forskjellige interesser, behov og ønsker har blitt et hett tema når kreatørene kaster seg over skisseblokka for å skape morgendagens websider, men faktum er at ingen av disse tankene er spesielt nye. Så hva er årsaken til at responsive websider ser ut til å få sin renessanse i 2012?

La oss først gjøre en begrepsdefinisjon. En webside er responsiv på to måter – ved innhold og design.

Et responsivt design antyder at websiden tilpasser seg visningsmediet i best mulig grad enten den vises på en laptop, nettbrett, mobil eller smart-TV. Allerede tidlig i 2000 kjente vi begrepet ”fluent design” som simpelthen innebar å strekke hele websiden ut i bredden og eventuelt høyden. Resultatet var at siden så mindre enn lekker ut på store skjermer, mens små skjermer gjorde websiden trang og overfylt. Flere websider benyttet denne layouten, blant annet komplett.no, men med noen hederlige unntak gikk de aller fleste nettstedene tilbake til et såkalt ”fixed width”-design og har i det store og det hele holdt seg til det igjennom det siste tiåret.

Responsivt innhold derimot, innebærer at websiden tilbyr innhold som er filtrert og sortert på bakgrunn av hva man vet om den aktuelle brukeren, feks demografiske data eller  handlings- og aktivitetshistorikk. Selv om de store portalene har forsøkt seg på å brukertilpasse innhold i en årrekke måtte vi skrive 2012 før vi så en tendensendring fra brukerstyrt tilpasning – hvor brukeren selv gjorde aktive valg for å tilpasse innhold – til autonom tilpasning hvor logaritmer, poengvekting og beregningsmodeller gjør valg på vegne av brukeren. La oss ta et eksempel:

Ola skal kjøpe joggesko og besøker sportsbutikken.no hvor salgsdrivere på en rekke treningsartikler for både dame og herre vises på forsiden. Etter at Ola har klikket seg rundt i seksjonen for joggesko for menn klikker han seg tilbake til forsiden hvor flere av innholdsmodulene nå er erstattet med salgsdrivere spesielt rettet mot den målgruppen som Ola antas å befinne seg i, basert på handlingsmønstre inne på websiden.

Et annet eksempel er Googles poeng- og vektingsalgoritmer hvor to forskjellige personer kan få vidt forskjellig resultat ved søk på for eksempel ”Hellas”. Dette er et resultat av at Google gjør prioriteringer i søkeresultatet basert på brukerens klikkhistorikk. Økonomiinteresserte  Mari vil kanskje få treff relatert til Hellas´ finansielle problemer, mens reiseglade Ola vil få tilbud og reisetips relatert til samme land.

Det er dette vi kaller responsivt innhold og konseptet er som sagt ikke nytt. Den første gang jeg leste om temaet var i Bill Gates’ drømmende sniktitt inn i krystallkulen:  The Road Ahead (1995)  - hvor han beskriver skreddersydd innhold for skjerm. Riktignok innebar dette også en frekk kombinasjon av store projeksjoner bygget inn i alle stueveggene og sensorer som til en hver tid viste i hvilket rom brukeren befant seg, men allikevel ikke så altfor langt unna dagens realiteter når jeg tenker meg om.

Hva er årsaken til at ideen om den responsive websiden for alvor har klekket først nå? Som nevnt består en responsiv webside av innhold og design, så la oss se på driverne hver for seg.

Teknologien for å utvikle et responsivt design har eksistert i mange år (HTML4, CSS2 og Javascript), så her må det være et gryende behov som har presset frem en løsning heller enn ny teknologi som har blitt tilgjengelig. Jeg snakker selvsagt om eksplosjonen av nye visningsmedier som nettbrett, smarttelefoner og smart-TV’er. Disse representerer ikke bare en stor variasjon av skjermstørrelser, men også i seer-avstand og interaksjon. For å unngå å lage egne websider tilpasset hvert spesifikt medium (skamme seg, Dagbladet!), har vi blitt tvunget til å finne løsninger som skalerer og posisjonerer på en estetisk og brukervennlig måte uavhengig av skjermstørrelse og format.

Når det gjelder responsivt innhold, så er dette en evolusjon som har pågått de siste årene hvor jeg tror at hoveddriverene er tilgjengelighet, båndbredde, lagringskapasitet og datakraft.

Tilgjengelighet fordi mannen i gata først de siste 4-5 årene har fått maskinvare som er konstant koblet til nettet, inkludert håndholdte enheter. ”Alltid på” er ikke lenger forbeholdt travle forretningsfolk eller laptopen på hjemmekontoret.

Båndbredde fordi damen i gata først de siste 3 årene har fått anstendige linjer til en anstendig pris (dataplan, 3G, wifi-hotspots etc).

Lagringskapasitet fordi innholdsleverandørene som skal kartlegge hver enkelt brukers handlinger, søk og preferansematrise måtte ha store mengder lagringsplass for å ta vare på alle brukeres digitale speilbilder. Vi er tross omlag 2mrd mennesker[1] online, og det er først de siste årene at datalagring virkelig har blitt forbruksvare.

Datakraft fordi det i – tillegg til å sende selve websiden ut til hver eneste nettleser som besøker den –  også må gjøres en prosessorbehandling for å kartlegge, avgjøre, sortere og prioritere hvilket innhold som faktisk skal sendes ut. Hver gang. Til hver enkelt bruker.

Det er selvsagt også noe som heter naturlig utvikling og modning som gjør at vi først i dag begynner å se responsive websider i større skala, men når vi husker at disse ideene har eksistert i nær 20 år, så er det i stor grad driverne ovenfor som gjør at dette rører på seg for alvor i 2012.

Til tross for alt dette, til tross for de opplagte fordelene, og til tross for at kreatørene (meg selv inkludert) gjør sitt beste for å flette ordet ”responsivt” inn i annenhver setning i kundemøter, tror jeg ikke det blir ”the only way” innen webdesign og -utvikling. En fullstendig platformuavhengig responsiv webside er dyr og tidkrevende å utvikle og forbeholdt prosjektbudsjetter med smilefjes og klistremerkstjerner. Med ROI som et stadig tilbakevendende tema er det vanskelig å forsvare de ekstra timene som trengs for å løfte websiden opp til de responsives rekker så lenge det ikke er direkte sporbart til salg og inntjening for kunden.

Men responsive websider har et stort potensiale for å høyne brukeropplevelsen, og med en stadig økende innholdsmengde og visningsmedier vil argumentene for å gå responsivt uansett stå sterkt i 2012.

Simen Wøien Augedal har utdannelse innen Integrated Marketing Communication i USA, og han hadde i syv år jobben med blant annet nettstrategien til W Hotels Worldwide i New York. De siste tre årene har han arbeidet med merkeaktiviteter og strategier for flere store merkevarer i Nidar, sist som produktsjef for Laban.

– Vi er stolte over å få Simen med på laget, sier daglig leder i Screenplay, Ole Petter Holen.

– Med hans strategi- og kommunikasjonserfaring fra en rekke store merkevarer, i tillegg til hans positive holdning og alltid lekne vesen, er vi overbevist om at han blir en viktig player i Screenplay, både for våre kunder og internt hos oss.

Wøien Augedal startet 10. oktober, og er allerede godt i gang med arbeidet hos Screenplay.

– Her er det utrolig mange flinke folk med forskjellig kompetanse. Verdiskapning fra dag én, jeg gleder meg til fortsettelsen, sier Simen.

Vi vant kampen om Keno og  den nye humanitære nysatsingen 10H, og Ole Petter Holen sier til Kreativt Forum:  – En god miks av nye og tradisjonelle virkemidler, tipper vi var det som gjorde utslaget.

Vi gleder oss til å ta fatt på Keno, og å få være med på lanseringen av et helt nytt spill i markedet, som nå går under arbeidstittel 10H. Med dette får vi endelig vist vår kompetanse i sin fulle bredde, og nå ser vi enda lysere på fremtiden, avslutter han.

Vi setter snart kursen mot Hamar, så følg med for spennende oppdateringer.

Les artikkelen på Kreativt Forum

Husker du WaybackMachine – den digitale tidskapselen hvor man kan mimre (og le) over webverdenens spede barndom? Nå vil Facebook gjøre det samme med livet ditt, for i disse dager slippes Facebook Timeline. Vi hastet oss ivrig over betaversjonen som ble gjort tilgjengelig i forrige uke og har testet en stund nå.

Hva er Timeline?

I motsetning til hva mange tror, er ikke Facebook Timeline kun enda et design som brukerne får tredd nedover hodet. Det er i like stor grad en ny tanke om hvordan Mark Zuckerberg vil at vi skal dele og dokumentere livet vårt i enda større grad enn vi gjør i dag.

Facebook har for så vidt alltid bygget løselig på et tidslinjekonsept, men nå vektlegges dette enda tyngre. Alt som deles blir sirlig plassert og visualisert i en lang vertikal tidslinje, og via en smart hurtignavigasjon kan man raskt hoppe ned til hva du gjorde, sa og mente f.eks. sommeren 2008. I tillegg åpnes det for å kategorisere poster med for eksempel ”work”, ”living”, ”milestone” etc.

I tillegg har Facebook tatt konseptet enda litt videre ved å la brukeren fylle inn hull og mangler i tidslinjen. Vil du legge ut bilder av dine første barneskritt? Eller din første skoledag? ”No problem” sier onkel Zuckerberg. Du tagger bare posten din med dato, og så legges bilde av deg selv i rødrutete bukser og knæsj polyesterjakke under avsnittet ”Første skoledag, August 1986”. Helt nederst i tidslinjen din finner du til og med en ferdig postet for datoen du ble født,  så her er mulighetene gode for å få presentert hele livsløpet ditt.

3-2-1 panikk?

Sett fra et personvernperspektiv bringer ikke Timeline med seg dramatiske nyheter – ingen får vite noe om deg på Facebook som de ikke hadde mulighet til å finne ut fra før med litt etteretningsarbeid.

Allikevel løfter Timeline og designendringene frem alt vi poster på en mer effektiv måte slik at den brukeropplevde tilgjengeliggjøringen blir tydeligere enn før, og det er denne opplevelsen som vi ser at enkelte reagerer negativt på.

Her lukter det iam.no lang vei. Tjenesten som ved oppstart møtte hard motbør fra flere hold, hentet inn og strukturerte allerede offentlig tilgjengelig informasjon om privatpersoner. Alle visste at informasjonen om dem lå spredt på nettet, men panikken oppstod først da man så den presentert som én fullstendig utleverende oversikt på iam.no.

Jeg synes jeg aner noe av de samme reaksjonene som kommer til overflaten etter de siste dagenes endringer på Facebook: Man vil gjerne rope, men blir litt skremt når det går opp for en hvor mange som lytter.

Det er verdt å merke seg at mange fortsatt ikke bruker funksjonene for organisering av vennelister slik at man kan styre hvem som får se hvilke poster. Timeline blir rullet ut til alle brukere enten de vil eller ikke, så det skal bli interessant å se om det nye konseptet tas imot med åpne armer eller om det skaper digitale protestaksjoner fra sofakrokene i det ganske land.

Frem med Turtle Wax og pusseskinn

Det er mulig mine Facebook-venner er uvanlig opptatt av fasade, for poster av typen ”Nyter en stor kaffe latte på café med gode venner. Livet er herlig!” alternert av ”Min kjæreste er den aller besteste i verden og her er 50 bilder av barna mine” er i sterk overvekt på vennefeeden.

At mange har et stort behov for å fremheve en glansbildeversjon av seg selv er ikke nye nytt, men spørsmålet er om Timeline vil føre til enda mer iherdig polering og pussing av Facebookprofiler. Når livene våre presenteres i en såpass sirlig organisert form som Timeline, blir behovet for å pusse litt på virkeligheten også større – i tilfelle noen bestemmer seg for å kikke meg litt i fortiden.

Din historie

I Screenplay er vi glade i historier. Historier om mennesker og steder, eller historier om de små tingene i livet. Facebook Timeline ser ut til å gjøre det enda enklere for brukerne å fortelle historien om livet sitt. For det er nettopp det alle de små veggpostene, bildene, innsjekkingene, utbruddene og kommentarene til slutt danner – en livshistrorie. For de som vil høre på selvsagt.

Tidligere i vår inviterte Jølstad Begravelsesbyrå til byråkonkurranse. Invitasjonen gikk til seks toneangivende byråer, deriblant oss.

I de siste 8 årene har vi hatt et fint samarbeid med Jølstad, men de følte nå tiden var moden for å sondere markedet og inviterte til konkurranse. Administrerende direktør Morten H. Samuelsen i Jølstad sier: For at vi ikke skulle bli påvirket av et langt og godt samarbeid med Screenplay, samt å sikre at alle konkurrerte på likt grunnlag, valgte vi å anonymisere leveransene fra de ulike byråene. Etter runder i både ledergruppen og styret i Jølstad ble valget tydelig, sier Samuelsen.

Om vår leveranse ble det sagt at vi leverte spennende tanker om fremtidig strategi, og vi viste evne både til nytenkning og videreføring av Jølstads merkevarebygging. Samtidig viste vi evne til å utfordre Jølstad på viktige områder som strategi, kreativitet og det digitale.

Dette var utrolig gøy og en viktig seier for oss, sier vår rådgiver Cecilie Faye. Etter flere nervepirrende uker, var jubelen stor når vi endelig fikk beskjeden om valget. Vi har vært reklamebyrået til Jølstad i 8 år, vi liker godt at vi har fått fornyet tillit, og vi ser frem til å bygge merkevaren Jølstad også i årene fremover.  Jølstad begravelsesbyrå er en utrolig spennende oppdragsgiver som viser stort mot og stor vilje til å lage spennende løsninger som utfordrer både internt, kunder og bransjen for øvrig, avslutter hun.

Les saken hos Kreativt Forum

Tone Garmann – en av bransjens mest velrennomerte og premierte går inn som kreativ leder og medeier i Screenplay. Tone kan vise til over 80 utmerkelser i Gullblyanten, i tillegg flere priser i utlandet og er en av de få i Norge som er blitt hedret med Kreativt Forums ærespris. Det er ingen tvil om at hun vil være med på å styrke vår kreative posisjon, sier Ole Petter Holen.

Ambisjonene for selskapet er klare: Screenplay skal være en attraktiv utvikler av effektiv kommunikasjon i alle medieflater. Dette skal skje ved hjelp av ambisiøse mennesker med riktig dose tradisjonell kreativitet og digitalt fokus. Når man setter ulik kompetanse sammen i team, gir dette best effekt for våre kunder. Jeg mener Screenplay er et av de få selskapene som kan levere på denne ambisjonen med troverdighet, sier Tone. Jeg gleder meg til å starte opp i Screenplay. Screenplay er et spennende selskap som har mye kraft og vilje, avslutter hun.

Sanering av nettlesere er et diskusjonstema som blir brakt på bane med jevne mellomrom, og hele utvikler-Norge trakk et lettelsens sukk da det ble allment akseptert å skrinlegge støtte for Internet Explorer 6. A-pressen, VG.no, finn.no og flere store innholdsleverandører gikk for et par år inn for å gravlegge en nettleser som levde på saftig overtid. Er det på tide å plukke opp spaden igjen og gravlegge nok en versjon av IE?

Gammelt utøy

Det går fort i applikasjonssvingene, og IE7 som fyller fem år i oktober har blitt pensjonist og vel så det. Det er selvsagt ikke antall år i seg selv som avgjør saneringsfrekvensen av applikasjoner, men hvorvidt applikasjonen fortsatt er teknologisk aktuell og moderne. IE7 er ingen av delene.

Den mest opplagte årsaken til at IE7 har utspilt sin rolle er selvsagt manglende støtte for HTML5- og CSS3-spesifikasjonen, men dette kan man ikke forvente siden nettleseren ble sluppet mens disse standardene fortsatt lå på tegnebordet. Derimot er det mer interessant å merke seg at nettleseren aldri har støttet mer enn om lag halvparten av CSS2.1-standarden – en standard som var allment implementert[1] i de store nettleserne rundt samme tid som IE7 ble lansert. IE7 strøk også i Acid2-testen som faktisk ble utviklet av Håkon Wium Lie som et tupp i baken til IE-teamet. På bakgrunn av dette kan vi vel si at IE7 aldri var spesielt oppdatert – selv på lanseringsdatoen.

Alder og livssyklus

Microsoft regner Internet Explorer-serien som komponenter av det tilhørende operativsystemet, og dermed nedarves også levetid, dvs supporttid. IE7 ble for eksempel første gang tilgjengelig med Windows Vista i tillegg til Windows XP SP2. Siden Windows Vista supporteres av Microsoft frem til april 2017, betyr det at IE7 følger med på lasset og vi kan regne med sikkerhetspatcher til IE7 i ytterligere 6 år hvis Microsoft etterlever sin egen livssyklusmodell.

Poenget mitt er at så lenge en gitt programvareversjon mottar sikkerhetspatcher, vil IT-avdelinger rundt om i norske bedrifter føle et mindre sikkerhetspress for å oppgradere til nyere versjoner. Det er ikke mer enn et par år siden at jeg opplevde at ansatte ved et visst statlig kontor i Oslo gikk på nett med Internet Explorer 6.

Kollektivt utvikleransvar

Det er her det kollektive utvikleransvaret kommer inn. Når programvareprodusenter ikke vil ta egenansvar og sanere produktene sine i tide, må vi utviklere og innholdsleverandører trå til og utøve press selv. Google har allerede tatt initiativ og annonsert at flere av deres funksjoner og tjenester ikke vil fungere i IE7, Firefox 3.5, Safari 3 etc. Jo færre webapplikasjoner som fungerer i IE7 og andre utdaterte nettlesere, desto større blir presset på IT-avdelinger og privatpersoner om å oppgradere programvaren. Det er en høna-og-egget-situasjon, men noen må våge å gå i bresjen.

Så hva får vi igjen?

Hvis man tenker seg en strategi hvor man kun velger å støtte de nyeste nettleserene, samt én versjonering bakover. Hvordan argumenterer man dette valget overfor en kunde? At utviklerens arbeidshverdag skal forenkles er et dårlig argument å ta med seg til kundemøtet. Derimot er det andre argumenter som bør få kunden til å spisse ørene:

• Lavere budsjett: Utvikling for eldre nettlesere innebærer hacks, tweaks og nødløsninger. Når prosjektet er i beta, blir det brukt et stort antall timer hvert år på å tilpasse og finjustere funksjonalitet for å få alt til å fungere i gamle nettlesere. Dette er timer som kunden også blir fakturert for og som kunne ha vært plassert på andre budsjettposter.

• Kortere utviklingstid: Dette henger sammen med forrige punkt, for dersom utvikleren slipper å bruke tid på å få løsningene til å fungere i gamle nettlesere kan også prosjektet lanseres raskere.

• Moderne produkt: Det sier seg selv at nye nettlesere har bedre støtte for nyere spesifikasjoner. Ved å konsentrere seg om nyere nettlesere står man friere til å utvikle mer avanserte, aktuelle og brukervennlige webapplikasjoner.

Markedsandeler i Norge

Statistikken nedenfor er hentet fra en av Screenplays kampanjer som ble lansert i vår. Dette var en kampanje med relativt bred demografi, så tallene må sies å være relativt representative.

Utifra tallene ser vi at ca 15% av det totale antall Internet Explorer-brukere har versjon 7 installert. Når vi vet at 53% av besøkende i denne kampanjen benyttet Internet Explorer XX, kan vi regne oss frem til at ca 8% av alle de besøkende benyttet Internet Exporer 7.

Netmarketshare estimerer i skrivende stund at Internet Explorers 7 markedsandeler ligger på rundt 6-7% på verdensbasis. Dette stemmer godt med en av våre sommerkampanjer hvor IE7-andelen har falt til ca 7%. I januar 2012 må det være lov å håpe at dette tallet er nede i 5%. I utgangspunktet utestenger vi derfor 5% av et marked, men da er det viktig å vurdere om IE7-brukerene er innenfor det segmentet man ønsker å nå i utgangspunktet. Et sted må man begynne, og noen ganger må man gi etternølerene en ekstra dytt.

Alt eller ingenting

Det er liten vits i å gjøre noe halvveis, og man kan ikke gå inn for å fase ut IE7 og allikevel småflikke og IE7-patche på webløsninger i etterkant av launch. Heldigvis har vi som sagt fått Google med på laget, og kanskje det er lov å håpe på et nytt gravøl fra Norges mediehus og innholdsleverandører? Uansett er det på tide å fase ut støtte for nettlesere – uansett merke – som opplagt er med på å holde nyskapende webapplikasjoner tilbake. Med HTML5-hypen som mange har kastet seg på, vil IE7 uansett ikke kunne levere stort lenger. Best å avlive beistet først som sist. Jeg stiller med hammer og kistespiker.

Denne uken presenterte Adobe sitt nyeste animasjons-IDE – Edge.  Dette er ment å dekke behovet for animasjon i HTML5, som har blitt stadig mer aktuelt etter hvert som markedet ser populære klienter som ikke støtter Flash.

Riktignok er dette en pre-release, eller en alpha som Adobe strengt burde kalt det. Allikevel er det spennende at de våger seg på banen med et såpass uferdig produkt, men alt handler om posisjonering og jeg mistenker at Adobe rett og slett ville være først ute blant de store med et animasjonsverktøy for HTML5.

Edge-grensesnittet er kraftig inspirert av sine slektninger Herr After Effects og Frøken Premiere. Personlig setter jeg pris på dette, for grensesnitt, symbolikk og funksjonalitet er så mye enklere å forholde seg til når man kjenner grunnprinsippene fra før. Panel, properties, workspace, timeline og alt vi kjenner fra After Effects er på plass, om enn i enklere form og selvsagt uten mulighet til avanserte filtere, blending etc.

Finfint grunnlag

Det ligger i en alpha-versjons natur at mye funksjonalitet ikke ennå er på plass, så jeg hopper med lette steg over mangler og shortcomings. Det som derimot ER på plass virker veldig lovende. I stedet for å bygge et helt eget animasjonsbibliotek, har Adobe valgt å bygge på jQuery som de siste årene har blitt en nesten-standard for nye websider.

Riktignok har Adobe sett seg nødt til å inkludere egne hjelpebiblioteker for å snøre det hele sammen, men det var kanskje ikke til å unngå. En ren animatør vil kanskje ikke bry seg så mye om hva som skjer under panseret, men som utvikler vet jeg hvor kritisk det er at kodene er lette å vedlikeholde, og det ser ut som at Adobe har tenkt i de samme banene. Spesielt liker jeg at animasjons- og tweeningsekvensene lagres i én separat JSON hvor man lett kan tweake posisjonering, timing etc også utenfor Edge.

Hvorfor først nå?

Teknisk sett kunne Adobe ha gjort dette for lenge siden. Riktignok ville man ha vært begrenset til HTML4 og CSS2, men både posisjonering, skalering og til en viss grad[1] gjennomsiktighet kunne man fortsatt ha fått til. Så hvorfor slipper Adobe et animasjons-IDE først nå?

Hovedårsaken er selvsagt at markedet først de siste par årene har begynt å fokusere på hva som kan løses med HTML/CSS/JS som et resultat av at iPad og iPhone ikke støtter Flash. I tillegg er også webverden drevet av trender, og trenden de siste par årene synes å ha vært økt fokus på fulle HTML-løsninger hvor animasjoner bygges på jQuery.

En annen viktig årsak til at vi begynner å se en økende bruk av avanserte HTML-animasjoner er at både renderings- og javascriptmotorene i nettlesere har blitt mer effektive. Spesielt Chrome gjør en veldig bra renderingsjobb når bildelementer og objekter skal flyttes, roteres og skaleres, men nyere benchmarking viser at også de andre store har fått et godt ytelesløft de siste par årene.  Til og med IE10 ryktes å få et kraftig ytelsesløft[2] når den lanseres.

Bruksområder

Men tilbake til Edge. Det er fristende å tenke at dette blir et sentralt verktøy i SFB-produksjon[3], men det vil være litt avhengig av funksjonalitet når Edge er på markedet i 2012. Uansett ser jeg for meg at dette like gjerne kan bli et nyttig animasjons- og prototypingsverktøy for webdesignere – altså webkreatører med vekt på design. Ofte er det nødvendig å visualisere utvalgte overganger og animasjoner slik at både utviklerne og kunden forstår hva designeren har ment. Ikke alle webdesignere er fortrolige med nitty gritty javascriptkoding og jQuery-animering, og da kan Edge bli et godt hjelpemiddel for å visualisere overganger, menyanimasjon og dialogbokser.

Så hva skjer fremover?

Selv er jeg tilhenger av åpenhet – ikke minst fordi jeg elsker å kikke på kildekode for å se hvordan andre har løst en spesiell teknikk eller utfordring. I så måte er en dreining av Flash- til HTML5-animering feiende flott.

Det er poeng å merke seg at Edge ikke er ment være noen Flash-erstatter, men er laget for å fungere side om side i webdesignerens verktøykasse. Det er fortsatt et hav av animasjonsteknikker og -verktøy tilgjengelig i Flash som HTML5 ikke er i nærheten av å kunne etterlikne på en særlig effektiv måte.

I overskuelig fremtid tror jeg HTML-animasjoner fortsatt vil bære preg av kompromisser og nødløsninger som et resultat av hva teknologiene faktisk er i stand til å utføre sammenliknet med Flash. Allikevel er et animasjons-IDE for HTML5 absolutt kjærkomment, og det blir spennende å se hva Adobe leverer i 2012.

[1] Ja, jeg snakker til deg Bestefar Internet Explorer, som aldri riktig fulgte med i CSS-timene.

[2] http://www.theregister.co.uk/2011/04/22/douglas_crockford_javascript_benchmark/

[3] Standard Flash Banner

Camilla Kjelstrup Larssen har nettopp begynt som utvikler i Screenplay. Hun har gått på dataingeniør-studiet ved Høgskolen i Buskerud avdeling Kongsberg, bedriftsøkonomi ved Høgskolen i Buskerud avdeling Drammen, og studert Multimedia Computing ved Universitetet i Sunderland i England. Camilla har erfaring fra Gyldendal og NRK. I NRK har hun vært ansatt de siste 4 årene med den morsomme tittelen overingeniør.

Vi synes det er flott at Camilla har valgt å begynne hos oss. Camilla sin kompetanse er en viktig brikke for at vi skal kunne levere bredere innenfor digitale flater, samt styrke vårt fokus ytterligere på å utvikle kommunikasjonsløsninger som involverer og engasjerer målgruppen til å bruke tid på merkevaren; i de kanaler som gir best effekt, sier daglig leder Ole Petter Holen i Screenplay.

Grunnen til at valget falt på Screenplay, er fordi selskapet har en god portfølje og har en klok strategi om å sette digitale flater i fokus for kommunikasjonsløsninger, sier Camilla.
Jeg gleder meg veldig til å komme i gang og skal møte nye utfordringer med åpne armer, avslutter hun.

Et vågalt valg når de første løsningene kom på nett i 2006, men som har skapt en rekke grensesprengende, suksessrike og premierte løsninger de siste årene.

- Det er fantastisk å motta prisen. At en over 100 år gammel merkevare gjør det som bra på digitale flater er fantastisk. Dette er ikke det siste dere ser av Freia på nettet, sier Cecilie Stene, produktansvarlig i Freia.

Vi i Screenplay er utrolige stolte over at å ha fått være med på denne reisen sammen med Freia de siste 5 årene og som endte opp med at Freia ble årets annonser i 2011, sier daglig leder Ole Petter Holen i Screenplay.